Hållbar klädproduktion i Pakistan.

Bærekraftig klesproduksjon i Pakistan.

Klesproduksjon i Asia har lenge hatt rykte på seg om dårlig arbeidsmiljø og lave lønninger. På Segers fabrikk utenfor Lahore Pakistan har man lenge kjempet for å bryte dette bildet og skape et humant arbeidsmiljø som ligner mer på det i Vesten. Segers har i et par år drevet egen tekstilproduksjon utenfor Lahore i Pakistan. Anlegget har plass til 500 ansatte og kompletterer Segers tidligere produksjonsenheter i Estland og Ukraina.

Hva sier kundene til at klærne produseres i Pakistan?
De siste årenes medierapporter og dokumentarer, først og fremst fra Bangladesh, har ført til at Pakistan også har fått et tvilsomt rykte. Det er vel slik nyhetsinnslag fungerer, man husker bildene og drar lett alle over en kam. Det finnes selvfølgelig tvilsomme arbeidsplasser i begge disse landene, men det finnes også veldig mange tekstilfabrikker som tar ansvar og jobber for at de ansatte skal få et bærekraftig arbeidsliv.

Hvordan arbeider dere på Segers med enheten i Pakistan?
Man kan oppsummere det med at vi forsøker å implementere våre verdier om hvordan en human og trygg arbeidsplass skal fungere, samtidig som vi vil respektere den pakistanske kulturen og deres måte å leve på. Det er en balan¬segang og visse avgjørelser er vanskeligere enn andre.

Hvem jobber på fabrikkene?
Tekstilindustrien i Pakistan domineres av menn. På Segers fabrikken er det den andre veien og de jobber vanligvis fra de er 18 til 21 år gamle. Så forlater de ofte arbeidslivet fordi tradisjonen sier at kvinnen da skal være hjemme og ta vare på barna. På Segers enhet forsøker vi alltid å være tydelige på at kvinnene er velkomne tilbake når barna har vokst opp og blitt såpass store at de klarer seg selv. Men for mange av kvinnene er det også et tøft valg. I visse familier mener mannen og slektningene at kvinnen ikke skal jobbe, men ta ansvar for alt hjemme, og konsekvensene kan bli vanskelige for henne hvis hun mener noe annet. Hvor mye bør man som vestlig selskap presse på og forsøke å endre pakistansk kultur? Hvordan kan vi støtte.



Hvordan tenker dere?
Jeg tror det blir enklere for kvinnen å ta diskusjonen hjemme når nesten alle kolleger på arbeidsplassen kommer tilbake etter småbarnsårene. Sammen blir de sterkere. På fabrikken vår er det for eksempel bare fire prosent som velger å ikke komme tilbake etter årene hjemme med familien. Dette tallet er blant de laveste i hele Pakistan, så vidt jeg vet.

Hvilke andre innsatser har dere i Pakistan?
Vi har en HR-ansvarlig på stedet, Adil Aamir, som vi jobber sammen med. Han er gull verdt og kommer med flere ideer og utfører mange endringer på stedet. Blant annet har vi et vaksinasjonsprogram der alle ansatte vaksineres mot tyfus og hepatitt. Hele arbeidsstokken og deres familier har også rett til helsetjenester via PESSI (Punjab employees social security institution). Via Workers Welfare Board gir vi også bidrag til barnas utdanning og de utbetalingene fortsetter selv om syersken velger å si opp jobben. De får også pensjons- og livsforsikring. Men det store problemet er egentlig analfa¬betismen. Da vi lanserte og tilbød arbeiderne disse fordelene, tenkte vi at alle ville være positivt innstilte. Men det viste seg at mange følte seg usikre i forhold til alle papirer og dokumenter, fordi de ikke kan lese. Mange har også et helt annet forhold til tid. De føler seg ikke syke i dag og tenker at de ikke trenger forsikring. Tanken på å pensjonere seg i fremtiden føles også veldig fjern. De tenker at barna deres kommer til å ta hånd om dem i fremtiden.

Hvordan løser dere det?
 Adil jobber for at alle skal skrive under på papirene og få tilgang til fordelene. Man kan også få hjelp av slektninger som kan lese og på denne måten overbevise syersken om fordelene. Det er egentlig samme sak som med å komme tilbake på jobb etter at man har fått barn. Jo flere som prøver det og viser at det går, desto flere kommer til å følge etter